De som kjenner meg godt vet at jeg ikke er så innmari glad i kuer. Jeg syns de er ålreite på lang avstand, kjøper melkeprodukter og spiser kjøttet av og til, det er ikke det. Men nærkontakt med kuer og likesinnede? Helst ikke, takk. På tross av store undrende øyne, gammelmodige bjeller og uskyldig melkespreng vet jeg nemlig at disse digre dyra er potensielle drapsmaskiner!
Antagelig en av de potensielle. Bosatt i delstaten Victoria hvor flere bønder kvittet seg med buskapen etter langvarig tørke. I den senere tid er mange australske landskap og gårder blitt transformert etter nedbørsrekorder, blant annet denne.
En av dem oppdaget meg stillferdig vandrende på en natursti over tregrensen i Vestre Slidre en solfylt julidag i 1997. Helt uten forvarsel gikk den til angrep. Det hysterisk rautende sorte og hvite beistet jagde meg over gressvoller og kratt i minst en kvart kilometer. Jeg trodde det skulle bli min siste sommer, men overlevde…så vidt. Den angstfylte opplevelsen ble starten på en lidelse jeg velger å kalle for kupsykose. Dette er ikke så uvanlig som du tror og kan også dreie seg om andre dyr, jeg kjenner blant annet folk med såkalt elgpsykose. Det er heller ingen spøk.
Både kuer og mennesker er mindre fryktinngydende når de tygger eller geiper.
Lapskaus
“Er du sikker på at den hadde jur?” spurte den lokale bonden da jeg beklaget meg over omflakkende mannevonde kuer på sommerbeite i hytteområdet. Jeg hadde også forklart at kua kom for å beite utenfor hytta sammen med flokken sin neste dag – nå iført ring i nesen! Jeg har et troverdig vitne som kan bekrefte dette, det er ikke tull. Valdresbønder er vant til litt av hvert fra byturister, så man stiller ikke med store doser troverdighet når man kritiserer kuene deres, men for meg var dette alvor. Til slutt ble jeg trodd og roet meg litt da Jon bonde konkluderte med at kua til sambygdingen antagelig led av depresjon fordi den hadde mistet en kalv. Selv om jeg tenkte for meg selv: Eller kanskje den rett og slett er sinnsyk og ville gjort seg bedre som lapskaus?
De fem påfølgende årene hadde jeg stor glede av et gratisabonnement på Buskap, kubladet til Norsk Rødt Fe. I tillegg klippet jeg ut aktuelt stoff fra avisene, for eksempel: “55-åring drept av egen okse på Hadeland” eller “Ku spiddet hund”. Lesingen var selvfølgelig terapi, og medførte at jeg fikk oppdatert kunnskap om ventefjøs og eliteokser, Geno på Hamar www.geno.no, nødvendigheten av å holde seg til genprogrammet og ikke la gårdsoksen fyre løs på gammelmåten, eksport av norsk oksesæd til fjerne land, jursykdommen mastitt, hvor viktig det er å vaske dyra før de blir kjørt til slakteriet, kalvepsykologi og morsbinding, fôrblandinger, oksepinup-kataloger med avlspoeng og mye annet. Dette var interessant kunnskap å ha med seg når man som blond dame fra Oslo for eksempel møtte en melkebonde fra Dovre!
Tro det eller ei, men disse kommende biffene er fotografert på et bittelite sted i New South Wales som heter Norway. Litt senere satte hele flokken etter en modig emu (australsk strutseaktig fugl). Den overlevde.
Fotofasen
Etterhvert gikk kupsykosen over i en ny fase. Den har vart ganske lenge nå og hadde for lengst inntruffet da jeg flyttet til Australia i 2007. Fenomenet kan betegnes som fotofasen og innebærer at pasienten får en sterk dragning mot å fotografere kuer, kalver og okser som befinner seg bak gjerder. Antagelig gir dette en munter følelse av mestring, men kan også være til besvær. Fe sett fra bilvinduet er nemlig et problem hvis sjåføren ikke deler fascinasjonen og har forståelse for at man bør stoppe for å ta bilder av en diger kjøttfull Angus-okse under et tre eller fire søvninge tenåringskviger.
Gutta fra Calcutta, eller rettere sagt naturskjønne Bundanon ved Shoalhaven River i New South Wales. Her trivdes også de kjente australske kunstnerne Arthur Boyd og Sidney Nolan. De skumle oksene kan i alle fall ikke klage over at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet.
Norwegian Red Cattle
Mitt aller første møte med australsk fe skjedde forresten fra et togvindu på strekningen Adelaide-Alice Springs. På enorme og bortimot gressløse landområder beitet små skinnmagre okser. Jeg trodde på mine australske medpassasjerer som forklarte at rasen var spesielt hardfør, og at kjøttet ble eksportert til hamburgerkjeder i USA. Senere har jeg lært at kjøtt er en viktig australsk eksportartikkel og langvarig tørke en stor utfordring for svært mange australske bønder. Forhåpentligvis ikke for dem som har kjøpt frossen oksesæd fra Hamar? Det fins nemlig firbente slektninger av Norwegian Red Cattle i Australia. Jeg har ikke truffet dem personlig, men vet om noen som har. Det er bare å håpe at de røde og hvite eller sorte og hvite er lykkelig gressende melkeproduksjonsenheter uten mentale problemer eller behov for ring i nesen. Selv er jeg overbevist om at sinnsyke kuer er jevnt fordelt på kloden og uavhengig av kurase. En ting er i alle fall sikkert: Du vet aldri når de plutselig dukker opp!
