Det var mørkt, det regnet, klokken var ni og vi var skrekkelig sultne. Simon og jeg var i Melbourne og hadde startet med japansk øl på en hyggelig nynostalgisk pub i St Kilda. Forstaden ligger en femten-tjue minutters trikketur fra sentrum og er kjent for sandstrand, fornøyelsespark, marked og et mangfoldig ute- og folkeliv. Så du den australske fredagsserien “Politiagentane” som gikk i årevis på norsk tv? Peter Church og kollegene hans var titt og ofte her. Det sies at all slags lyssky virksomhet har lange tradisjoner i St Kilda, men også at pengefolk med sans for det gode liv for lengst har oppdaget stedet. I tillegg til mange øldrikkende, eventyrlystne i tjueårene, bør jeg vel legge til.
Vi tilhører ingen av gruppene, men var som sagt sultne. Tittet på menyene i vinduene og hutret, men det var ingenting som fristet nok. Til slutt så vi en italiensk restaurant med mange gjester: Café di Stasio. De hadde ingen meny med priser i vinduet og så ut som en bistro. Vi tok sjansen, gikk inn, smilte høflig og ble tildelt et lite bord. Da menyene kom, steilet vi litt. Prisene var nesten det dobbelte av hva vi er vant til. Er det verdt det? Bør vi stikke nå? Vi var litt fredagsslitne og ble sittende. Håpet heller at vi hadde slumpet innom Melbournes helt unike italienske gourmetperle som skulle gi oss et minne for livet.
Kelnerens adferd kunne tyde på at dette kom til å bli en spesiell opplevelse. Han var høyreist, mager og kneiset med hodet før han knikset håndleddene til hvilestilling og fremførte dagens spesialiteter i en forrykende fart. Vi skimtet rester av søreuropeisk aksent mens han raste gjennom italienske retter på inn- og utpust, og avsluttet med et distansert lite stønn. Det var lett å tolke: Yess, da er det bare å bestemme seg – og det bør skje fort! Deretter føk den smale, svarte smokingryggen mot kjøkkenet.
Vi klamret oss fremdeles til gourmethåpet og håpet arrogansen var iblandet store doser stolthet og ære over de fantastiske kritikkene restauranten hadde opparbeidet seg gjennom mange års målbevisst slit. Før vi hadde tenkt ferdig, var herr kelner tilbake med sine utålmodige lange armer og ditto penn. Simon bestilte en av dagens spesialiteter: fettucino venesan, jeg stresslandet på veal schnitzel. På oppfordring bestilte vi også en salat siden det fulgte svært få grønnsaker med hovedretten. Vi valgte en søraustralsk rødvin (Clear Valley) fra den rikholdige vinlisten. Den var dyr etter australske forhold og fremdeles blant de rimeligste restauranten hadde å tilby. Men absolutt veldig god.
Selve måltidet kom snart på bordet – lynraskt servert. På dette stadiet var jeg veldig usikker på gourmethåpet og fikk fantasier om at kelneren egentlig var en desillusjonert ballettdanser. Jeg så ham tydelig for meg som en av de svartkledde innbyggerne med lang hale i Dantes Inferno…
Men tilbake til maten: Etter én smakebit skjønte vi at det vi fikk servert var middelmådig italiensk kjøkken og ikke på noen måte verdt prisen. Vi kikket oss rundt og så skeptisk på de andre gjestene som hadde lokket oss til å komme inn. Nesten fullt hus og restaurantgjester i god dialog pleier å være et godt tegn. De er antagelig medlemmer av en mafiaklan som eier restauranten, ble vi enige om. Var Peter Church der? lurte jeg. Det kunne hjulpet litt. Nei, han var ikke å se. Vi ble mer og mer ubekvemme med det skuffende måltidet og den dårlige servicen. Burde vi klagd og sendt ut maten? Det luktet for mye av bråk. Og man har hørt nok skrekkhistorier om hvordan kjøkkenpersonalet hevner seg på kritiske gjester. Sannsynligvis på oppfordring fra vår kelner i dette tilfelle. Derfor spiste vi oss passe mette, betalte og gikk slukøret tilbake til hotellet. Følelsen av å bli lurt og samtidig dårlig behandlet er ikke så god.
Enkelte tidligere gjester grøsser når de ser logoen til Café Di Stasio i St Kilda utenfor Melbourne.
Neste dag kjøpte vi det kjente australske matmagasinet Gourmet Traveller. http://gourmettraveller.com.au/ Der fant vi også en anbefalt restaurant i bydelen Fitzroy som ga oss en totalt motsatt opplevelse lørdag kveld: The Commoner! http://www.thecommoner.com.au Thank you for a fantastic meal and excellent service. We will be back for more.
I tillegg bød magasinet på en stor overraskelse. Vår italienske skrekkrestaurant Café Di Stasio tronet på 28. plass over Australias aller beste restauranter!!?$@!#=**$§?!! På et kontinent med så mange enestående spisesteder og generelt høy matkvalitet er det en megaprestasjon. Hvordan de hadde oppnådd det, skjønte vi ingenting av. Alle kan ha en dårlig dag, men likevel. Den litt klamme konklusjonen var: Vi hadde slumpet innom Melbournes helt unike italienske gourmetperle som skulle gi oss et minne for livet.
Lagret under: 1
