Rugby i himmelen?

Det er lørdag, det er kveld og det er blodig alvor.

Hele selskapet har benket seg rundt boksen. Fire av ni middagsgjester lyser opp i grønt og gull-gult. De er korrekt antrukket i australske utvaskede rugbyskjorter. Ute på banen er det ene laget kledd i de samme fargene. De ser olme og kampklare ut. Nasjonalsangen spilles og The Wallabies-gutta synger med. Flere spillere er iført hjelmer med hakestropp, et hodeplagg som kan minne om polstrede badehetter. Mange har limt tape rundt de muskelspente lårene.

Rugby kan fremstå som en underlig sport for de uinnvidde.

Vi skal se på ett av de årlige nabooppgjørene og det er like før avspark. Planen er at australske nasjonalhelter skal banke New Zealand på hjemmebane: The Wallabies versus All Blacks! Australia ligger nederst på tabellen i Tri Nations turneringen, etter Sør Afrika og New Zealand. I løpet av turneringen spiller de tre nasjonene tre kamper mot hverandre. I nabooppgjør nummer to har The Wallabies alt å vinne. Motstanderen All Blacks har flere spillere med mørk hud og generøse tatoveringer på velformede over- og underarmer. New Zealands lag er kjent for sin maori-inspirerte krigsdans. Skjermen fylles av rynkede bryn, bøyde knær, vibrerende nesebor og ditto munnbeskyttere, og ingen tviler på at det blir krig på gressmatta.

Blod og mere blod

Så sparkes den melonformede ballen og kampen er i gang. En spiller får tak i ballen og befinner seg snart under en klynge bestående av åtte-ni aggressive menn. En medspiller får på mirakuløst vis tak i ballen og lurer den ut av klynga, men snubler etter at en motspiller spenner bein. Dette hendelsesforløpet gjentar seg gang på gang. Innimellom greier djerve spillere å snike ballen unna, sende den til en medspiller eller løpe som en vind og selv plassere den mellom de skyhøye målstengene til vill jubel fra publikum – mange med nasjonal ansiktsmaling. Det er høy jubel i stua.  Australia leder!

Snart zoomer kamera inn på en australsk spiller med neseblod. “Oh, it looks like a broken nose here” kommenteres det tørt fra TV-boksen. “It’s plenty of it”, fortsetter han, mens blodet renner i strie strømmer. En spiller som heter Richard Brown løper av banen med et røddynket lommetørkle som nettopp var blendende hvitt. Kamera flørter med blodet som renner fra nese og øre. Slikt må man visst regne med i rugby, som er en av de mest populære lagsportene sammen med cricket her Down Under – litt avhengig av hvor du bor.

For et ukyndig øye minner store deler av kampen mer om bryting enn om ballspill, der lagene står oppstilt mot hverandre og knuffer fra hver sin side. Denne oppstillingen heter “scrum” og utføres etter en rekke regler. En norsk dame i selskapet kommer til å tenke på de sammenflettede kroppene i Monolitten og lurer på hvordan det står til i Vigelandsparken denne augustkvelden. Kommentatorene har sans for drama og fortsetter: “It’s blood all over the field.” Og når en av de skadede spillerne er tilbake på banen: “He’s coming back from the blood bin”.

Ballen er rund

Australia leder overlegent etter første omgang. I pausen blir selskapet servert en velsmakende kampinspirert dessert. Marengsen er ispedd gull og grønt, og i fruktsalaten finnes det små biter av kiwi (kallenavn på New Zealandere, med referanse til en ganske uskjønn fugl). Det gjør seg med noe søtt etter å ha sett så mye blod og svette.

En rugbydessert som ærer The Wallabies.

Så er det på’n igjen. En blond 18-åring med grønn tannskinne er Australias yngste spiller og spås en lysende fremtid. Ett av gull-lårene hans må behandles med is. Det er fascinerende å se på når han og de andre spillerne spytter ut tannskinnen og tar den i hånden før de setter den tilbake på plass – som et slags kamprituale. Hver gang en av The Wallabies frigjør seg fra motstanderne og lykkes med å løpe av gårde med ballen noen sekunder, hyler selskapet: “Come on!” Stemmene blir høyere og høyere, for i løpet av annen omgang tar All Blacks innpå. Australia kjemper for poengene og en av spillerne får tak i anklene på en New Zealand-spiller. Sistnevnte går i gressmatta så det synger, men dette er visstnok lov. Ett minutt før kampen er over er stillingen 18-19 i All Blacks favør. Sekundene tikker og rommet er fylt av håp og forventning. Men der er kampen over. New Zealands spillere gratulerer hverandre, fremdeles med vibrerende nesebor.

– Det er fullt mulig for oss å vinne turneringen, mener den australske spilleren Ben Alexander etter tre tap og med to fattige poeng. Rugbyballer er tydeligvis også runde.

Min britiskfødte samboer og resten av selskapet er enige om at rugby er sporten som spilles i himmelen. Jeg rister på hodet, tenker på alt blodet og tror heller at de spiller rugby der nede hvor det er skikkelig varmt.

Samtidig er jeg overbevist om at ballspill og annen arenasport på høyt nivå er bra for adrenalinet, lokalsamfunnet, nasjonen og folkehelsa, uansett om det heter soccer, rugby, football, handball, basketball eller noe helt annet. Men alle liker ikke alt. Selv lover jeg å stille med norsk flagg, kollenbrøl og en diskret vikinghjelm hvis Andreas Thorkildsen kommer til Sydney.