Alternativ påskeferie

Ikke skitur på nesten uberørte vidder, men oppdagelses- og sopptur på nesten uberørt gress! Det bor blant annet mange slanger i dette området, sier de.

Ikke speiding etter rev og røyskatt, men observering av menneskeredde kenguruer i det fjerne. (Spør en australsk bonde med beitemark, gjerder og skytevåpen om hva han mener om Skippy og “the roos”…)

Sorry, jeg har ikke telelinse. De står på to ben nederst til venstre. Til venner som ler av mine kengurubilder tatt UTENFOR dyreparker og campingplasser sier jeg bare: Ta med deg kamera og kom!

Ikke sjampinjong fra Samvirkelaget på Fagernes, men nyplukket Saffron Milk Caps. Disse trives godt under State Forests sine bartrær.

Ikke diskret kyssing foran peisen, men et ekte australsk bålkyss.

Ikke påskeskirenn hos naboen, men “Dog races” for gjeterhunder, sauebønder og utvalgte ullhoder i landsbyen Rockley. Hvor enkelt tror du det er å lede tre sauer opp på denne? Ikke så lett, selv for en smart Border Collie Sheepdog.

Men vi da? Det var mange hunder blant publikum. De tobente tilskuerne var aktivt og utadvendt tilstede med saftige replikker.

Ikke lodden elg i solnedgang, men stekt gris i sol, solnedgang og skumring. Fire timer tok det. Et påskemåltid med snev av norsk julestemning.

Ikke påskelam på disse damene den dagen, men deilig Chiraz fra Henschke, Barossa Valley, før svinesteiken.

Med svor!

Ikke innendørs påskekrim, men utendørs action via lydbok etter flere timers terrengmotorsykkelkjøring som krevde sin mann. Bare to blåmerker.

Ikke gule påskekyllinger og prikkete harer, men en staselig værskalle.

Ikke diskusjon av løypevalg og skiteknikk på skareføre, men hvordan man angriper en “dirt bike” i ulendt terreng.

Ikke våryre snøklokker, men en riktig så høstklar blomkarse.

Og ingen fjerning av klister eller prepping av ski med ørevarmer, men klipping av plen med hatt!

Ikke noe IKKE, bare dette: Laaaang frokost med hyggelige folk er sosialt og fint – uansett hvor du er.

Vi var på Matt og Tania’s tidligere sauefarm i nærheten av byen Oberon (New South Wales) på over 1000 meter over havet og hadde en veldig fin påskeferie!

Oksesæd fra Hamar

De som kjenner meg godt vet at jeg ikke er så innmari glad i kuer. Jeg syns de er ålreite på lang avstand, kjøper melkeprodukter og spiser kjøttet av og til, det er ikke det. Men nærkontakt med kuer og likesinnede? Helst ikke, takk. På tross av store undrende øyne, gammelmodige bjeller og uskyldig melkespreng vet jeg nemlig at disse digre dyra er potensielle drapsmaskiner!

Antagelig en av de potensielle. Bosatt i delstaten Victoria hvor flere bønder kvittet seg med buskapen etter langvarig tørke. I den senere tid er mange australske landskap og gårder blitt transformert etter nedbørsrekorder, blant annet denne.

En av dem oppdaget meg stillferdig vandrende på en natursti over tregrensen i Vestre Slidre en solfylt julidag i 1997. Helt uten forvarsel gikk den til angrep. Det hysterisk rautende sorte og hvite beistet jagde meg over gressvoller og kratt i minst en kvart kilometer. Jeg trodde det skulle bli min siste sommer, men overlevde…så vidt. Den angstfylte opplevelsen ble starten på en lidelse jeg velger å kalle for kupsykose. Dette er ikke så uvanlig som du tror og kan også dreie seg om andre dyr, jeg kjenner blant annet folk med såkalt elgpsykose. Det er heller ingen spøk.

Både kuer og mennesker er mindre fryktinngydende når de tygger eller geiper.

Lapskaus
“Er du sikker på at den hadde jur?” spurte den lokale bonden da jeg beklaget meg over omflakkende mannevonde kuer på sommerbeite i hytteområdet. Jeg hadde også forklart at kua kom for å beite utenfor hytta sammen med flokken sin neste dag – nå iført ring i nesen! Jeg har et troverdig vitne som kan bekrefte dette, det er ikke tull. Valdresbønder er vant til litt av hvert fra byturister, så man stiller ikke med store doser troverdighet når man kritiserer kuene deres, men for meg var dette alvor. Til slutt ble jeg trodd og roet meg litt da Jon bonde konkluderte med at kua til sambygdingen antagelig led av depresjon fordi den hadde mistet en kalv. Selv om jeg tenkte for meg selv: Eller kanskje den rett og slett er sinnsyk og ville gjort seg bedre som lapskaus?

De fem påfølgende årene hadde jeg stor glede av et gratisabonnement på Buskap, kubladet til Norsk Rødt Fe. I tillegg klippet jeg ut aktuelt stoff fra avisene, for eksempel: “55-åring drept av egen okse på Hadeland” eller “Ku spiddet hund”. Lesingen var selvfølgelig terapi, og medførte at jeg fikk oppdatert kunnskap om ventefjøs og eliteokser, Geno på Hamar www.geno.no, nødvendigheten av å holde seg til genprogrammet og ikke la gårdsoksen fyre løs på gammelmåten, eksport av norsk oksesæd til fjerne land, jursykdommen mastitt, hvor viktig det er å vaske dyra før de blir kjørt til slakteriet, kalvepsykologi og morsbinding, fôrblandinger, oksepinup-kataloger med avlspoeng og mye annet. Dette var interessant kunnskap å ha med seg når man som blond dame fra Oslo for eksempel møtte en melkebonde fra Dovre!

Tro det eller ei, men disse kommende biffene er fotografert på et bittelite sted i New South Wales som heter Norway. Litt senere satte hele flokken etter en modig emu (australsk strutseaktig fugl). Den overlevde.

Fotofasen
Etterhvert gikk kupsykosen over i en ny fase. Den har vart ganske lenge nå og hadde for lengst inntruffet da jeg flyttet til Australia i 2007. Fenomenet kan betegnes som fotofasen og innebærer at pasienten får en sterk dragning mot å fotografere kuer, kalver og okser som befinner seg bak gjerder. Antagelig gir dette en munter følelse av mestring, men kan også være til besvær. Fe sett fra bilvinduet er nemlig et problem hvis sjåføren ikke deler fascinasjonen og har forståelse for at man bør stoppe for å ta bilder av en diger kjøttfull Angus-okse under et tre eller fire søvninge tenåringskviger.

Gutta fra Calcutta, eller rettere sagt naturskjønne Bundanon ved Shoalhaven River i New South Wales. Her trivdes også de kjente australske kunstnerne Arthur Boyd og Sidney Nolan. De skumle oksene kan i alle fall ikke klage over at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet.

Norwegian Red Cattle

Mitt aller første møte med australsk fe skjedde forresten fra et togvindu på strekningen Adelaide-Alice Springs. På enorme og bortimot gressløse landområder beitet små skinnmagre okser. Jeg trodde på mine australske medpassasjerer som forklarte at rasen var spesielt hardfør, og at kjøttet ble eksportert til hamburgerkjeder i USA. Senere har jeg lært at kjøtt er en viktig australsk eksportartikkel og langvarig tørke en stor utfordring for svært mange australske bønder. Forhåpentligvis ikke for dem som har kjøpt frossen oksesæd fra Hamar? Det fins nemlig firbente slektninger av Norwegian Red Cattle i Australia. Jeg har ikke truffet dem personlig, men vet om noen som har. Det er bare å håpe at de røde og hvite eller sorte og hvite er lykkelig gressende melkeproduksjonsenheter uten mentale problemer eller behov for ring i nesen. Selv er jeg overbevist om at sinnsyke kuer er jevnt fordelt på kloden og uavhengig av kurase. En ting er i alle fall sikkert: Du vet aldri når de plutselig dukker opp!

How are you, beautiful

“My neighbour, how are you?” spør Mohamad når jeg kommer inn i den lille butikken. Jeg venter på at han skal si: “You know, I am just an old man”. Deretter følger alltid et stort glis.

Jeg, en fast avis- og melkekunde, vet at Mohamad er 59 år og opprinnelig fra Libanon. Og at faren hans eide en landsby, men mistet den og var helt blakk da Mohamad ble født. Det eneste sønnen har igjen fra den tidligere storheten er navnet. Alle libanesere vet at etternavnet El- Abrahim betyr at man er høyt oppe på rangstigen, har han fortalt meg.

Jeg vet også at han kom til Australia i 1977 etter å ha ventet på visum i tre måneder i Egypt. Reisen og oppholdet ble betalt av onkelen. Hans yngre tremening kom til Australia litt senere, henne hadde han kjent siden hun var liten. De giftet seg og fikk tre barn, to gutter og en jente som nå er voksne og studerer filosofi, pedagogikk og psykologi.

“How are you, beautiful?”, sier Mohamad når en jente i tiårsalderen kommer inn i butikken. Hun finner en chipspose, smiler litt, betaler og kikker skeptisk på meg. “Kids come to me and have no secrets, they talk to me about everything,” sier Mohamad.

Gjør noe med hjertet
“You know Sami?”, fortsetter han og forklarer at det er den yngste, universitetsstuderende sønnen som egentlig har denne deltidsjobben i convenience store-butikken, åpen fra syv om morgenen til midnatt. “Yes, sure”, sier jeg. For to dager siden skulle jeg kjøpe et busskort, men det rakk jeg ikke å si før Sami hadde funnet det brune kortet jeg skulle ha. Han er en hjelpsom, vakker og litt sjenert ung mann som også har deltidsjobb på et senter for ungdom som har kommet litt skjevt ut. Den jobben ligger nok nærmere hjertet hans enn å stå bak kassen her i butikken. Broren hans, filosofen, kjenner jeg også, men han ser litt trøtt ut for tiden. Han har forklart meg at han har problemer med å sove fordi han er engstelig for at den lille sønnen på fire måneder skal slutte å puste.

“How are you big boss?”, spør Mohamad når en av mine naboer fyller disken med varer. Når den neste kunden kommer, fortsetter han: “My friend, how are you? You know every day is good.” Mannen smiler og svarer australsk jovialt mens han betaler for spagetti og pastasaus.

“Look”, sier Mohamad. Fra mobilen hans smiler en liten rundkinnet skjønnhet på 16 måneder i rød kjole. Bestefar ser like stolt ut nå som da han under et av mine innkjøp av Sydney Morning Herald fortalte at sønnens nyfødte gutt skulle oppkalles etter ham. Han forklarer at barnebarn gjør noe med hjertet og om betingelsesløs, varmende kjærlighet: “It’s like a whole world in your hand”.

Har du en livsfilosofi, er du opptatt av religion? spør jeg. Lenge har jeg lurt på hva slags indre liv denne mannen har, med slikt et humør og overskudd for andre. Mohamad forklarer at han fortalte barna sine når de var små at det fantes en god Gud som alltid så hva de gjorde. Han selv som far kunne ikke se det, men denne guden kunne se dem “when they were doing something wrong”. Han påstår at han ikke går så ofte i kirken, men jeg vet at han jobber som frivillig for den nå 79 år gamle onkelen på Islamic Welfare Centre hver dag. Jeg lurer på om religion er viktigere for ham enn han vil innrømme? Uansett er vi mange i nabolaget som nyter godt av hans ustoppelig gode energi. Jeg har også lagt merke til at han tolker kroppsspråk og er mer diskret når folk kommer inn med en holdning som sier la meg være i fred.

Historisk – som Athen
“Hallo beautiful! How is your mum? And dad?” En liten jente med rosa genser smiler og betaler for en mellomstor sjokolade. Hun får beskjed om å hilse hjem.

Mohamad ser på meg og forteller at han har drevet sine egne butikker, den ene i Bondi, men etter seks år begynte han som bussjåfør. Derfor var det skjebnens ironi at han ble påkjørt av en buss i 1988 mens han krysset gaten som fotgjenger. Han ble alvorlig skadet og uføretrygdet, men fortsatte å jobbe, for det ville han. Den første perioden på en bensinstasjon. Dessverre fikk han problemer med å gå i trapper, det gikk ikke, bena ville ikke. Etter utallige legebesøk ble han sendt på sykehus for full sjekk. Der oppdaget de til slutt at han hadde en muskelsykdom. Derfor kan han ikke stå for lenge eller bøye seg ned, forteller han, og beskriver sykdommen som “hull i musklene”.

Det er fem år siden Mohamad var tilbake i hjemlandet Libanon. Han forteller at det er vakkert og at han viste barna sine alle de fantastiske historiske bygningene og minnesmerkene. Det er like flott som Akropolis og Athen, forklarer han. Men fremtiden i Libanon er utrygg. “My country is different from Australia. Here it is peace. Over there you don’t know the future.”
Han fortsetter:

“Australia is the best country in the world. It doesn’t matter where you come from. If you do your job well everybody likes you.”

Det er tid for å ta bilde, og ja da, det går fint å ta det med jarlsbergosten. Den norske merkevaren har 50 årsjubileum på det australske markedet og er den mest kjøpte utenlandske osten hvis man ser bort fra New Zealand. – Den er veldig dyr, kommenterer jeg. – Ja, det er en importert ost, jeg hadde den selv da jeg drev butikk. Jeg har smakt den, den er veldig god, svarer Mohamad.

“See you”, sier jeg og går ut mens det som vanlig plinger hysterisk i utgangsdøren i minst fem sekunder. Så runder jeg hjørnet og er hjemme på tre minutter.

Nordmenn – en mikroskopisk minoritet
Her i stuen har jeg tenkt på at Mohamad og jeg er to av de mange innvandrerne på dette store kontinentet. Rundt en fjerdedel av Australias befolkning på rundt 20 millioner er født i et annet land, og tallet vil øke hvis australske politikere får det som de vil. Statsminister Kevin Rudd snakker gjerne om Big Australia og en befolkning på 35 millioner i 2050.

Her og nå tilhører jeg en liten minoritet. Mens libaneserne var 86 600, utgjorde litt over 0,4 prosent og var nasjon nummer 14 på listen over australske innbyggere fra andre land i forrige folketelling, er Norway ikke å se på listen. Hvis tallene fra 2006 fremdeles stemmer er vi rundt 1770 menn og 1860 kvinner som er født i Norge, men 20 000 hvis man også regner med de som har norske forfedre. For en tid tilbake snakket jeg med en hyggelig bussjåfør som lurte på hvor jeg kom fra. Da han hørte det, sperret han opp øynene og påstod at jeg var hans første norske passasjer på femten år. Det var litt morsomt, men mest av alt har jeg lyst til å si: Remember that you are unique. Just like everybody else.

Et minne for livet

Det var mørkt, det regnet, klokken var ni og vi var skrekkelig sultne. Simon og jeg var i Melbourne og hadde startet med japansk øl på en hyggelig nynostalgisk pub i St Kilda. Forstaden ligger en femten-tjue minutters trikketur fra sentrum og er kjent for sandstrand, fornøyelsespark, marked og et mangfoldig ute- og folkeliv. Så du den australske fredagsserien “Politiagentane” som gikk i årevis på norsk tv? Peter Church og kollegene hans var titt og ofte her. Det sies at all slags lyssky virksomhet har lange tradisjoner i St Kilda, men også at pengefolk med sans for det gode liv for lengst har oppdaget stedet. I tillegg til mange øldrikkende, eventyrlystne i tjueårene, bør jeg vel legge til.

Vi tilhører ingen av gruppene, men var som sagt sultne. Tittet på menyene i vinduene  og hutret, men det var ingenting som fristet nok. Til slutt så vi en italiensk restaurant med mange gjester: Café di Stasio. De hadde ingen meny med priser i vinduet og så ut som en bistro. Vi tok sjansen, gikk inn, smilte høflig og ble tildelt et lite bord. Da menyene kom, steilet vi litt. Prisene var nesten det dobbelte av hva vi er vant til. Er det verdt det? Bør vi stikke nå? Vi var litt fredagsslitne og ble sittende. Håpet heller at vi hadde slumpet innom Melbournes helt unike italienske gourmetperle som skulle gi oss et minne for livet.

Kelnerens adferd kunne tyde på at dette kom til å bli en spesiell opplevelse. Han var høyreist, mager og kneiset med hodet før han knikset håndleddene til hvilestilling og fremførte dagens spesialiteter i en forrykende fart. Vi skimtet rester av søreuropeisk aksent mens han raste gjennom italienske retter på inn- og utpust, og avsluttet med et distansert lite stønn. Det var lett å tolke: Yess, da er det bare å bestemme seg – og det bør skje fort! Deretter føk den smale, svarte smokingryggen mot kjøkkenet.

Vi klamret oss fremdeles til gourmethåpet og håpet arrogansen var iblandet store doser stolthet og ære over de fantastiske kritikkene restauranten hadde opparbeidet seg gjennom mange års målbevisst slit. Før vi hadde tenkt ferdig, var herr kelner tilbake med sine utålmodige lange armer og ditto penn. Simon bestilte en av dagens spesialiteter: fettucino venesan, jeg stresslandet på veal schnitzel. På oppfordring bestilte vi også en salat siden det fulgte svært få grønnsaker med hovedretten. Vi valgte en søraustralsk rødvin (Clear Valley) fra den rikholdige vinlisten. Den var dyr etter australske forhold og fremdeles blant de rimeligste restauranten hadde å tilby. Men absolutt veldig god.

Selve måltidet kom snart på bordet – lynraskt servert. På dette stadiet var jeg veldig usikker på gourmethåpet og fikk fantasier om at kelneren egentlig var en desillusjonert ballettdanser. Jeg så ham tydelig for meg som en av de svartkledde innbyggerne med lang hale i Dantes Inferno…

Men tilbake til maten: Etter én smakebit skjønte vi at det vi fikk servert var middelmådig italiensk kjøkken og ikke på noen måte verdt prisen. Vi kikket oss rundt og så skeptisk på de andre gjestene som hadde lokket oss til å komme inn. Nesten fullt hus og restaurantgjester i god dialog pleier å være et godt tegn. De er antagelig medlemmer av en mafiaklan som eier restauranten, ble vi enige om. Var Peter Church der? lurte jeg. Det kunne hjulpet litt. Nei, han var ikke å se. Vi ble mer og mer ubekvemme med det skuffende måltidet og den dårlige servicen. Burde vi klagd og sendt ut maten? Det luktet for mye av bråk. Og man har hørt nok skrekkhistorier om hvordan kjøkkenpersonalet hevner seg på kritiske gjester. Sannsynligvis på oppfordring fra vår kelner i dette tilfelle. Derfor spiste vi oss passe mette, betalte og gikk slukøret tilbake til hotellet. Følelsen av å bli lurt og samtidig dårlig behandlet er ikke så god.

Enkelte tidligere gjester grøsser når de ser logoen til Café Di Stasio i St Kilda utenfor Melbourne.

Neste dag kjøpte vi det kjente australske matmagasinet Gourmet Traveller. http://gourmettraveller.com.au/ Der fant vi også en anbefalt restaurant i bydelen Fitzroy som ga oss en totalt motsatt opplevelse lørdag kveld: The Commoner! http://www.thecommoner.com.au Thank you for a fantastic meal and excellent service. We will be back for more.

I tillegg bød magasinet på en stor overraskelse. Vår italienske skrekkrestaurant Café Di Stasio tronet på 28. plass over Australias aller beste restauranter!!?$@!#=**$§?!! På et kontinent med så mange enestående spisesteder og generelt høy matkvalitet er det en megaprestasjon. Hvordan de hadde oppnådd det, skjønte vi ingenting av. Alle kan ha en dårlig dag, men likevel. Den litt klamme konklusjonen var: Vi hadde slumpet innom Melbournes helt unike italienske gourmetperle som skulle gi oss et minne for livet.

Rugby i himmelen?

Det er lørdag, det er kveld og det er blodig alvor.

Hele selskapet har benket seg rundt boksen. Fire av ni middagsgjester lyser opp i grønt og gull-gult. De er korrekt antrukket i australske utvaskede rugbyskjorter. Ute på banen er det ene laget kledd i de samme fargene. De ser olme og kampklare ut. Nasjonalsangen spilles og The Wallabies-gutta synger med. Flere spillere er iført hjelmer med hakestropp, et hodeplagg som kan minne om polstrede badehetter. Mange har limt tape rundt de muskelspente lårene.

Rugby kan fremstå som en underlig sport for de uinnvidde.

Vi skal se på ett av de årlige nabooppgjørene og det er like før avspark. Planen er at australske nasjonalhelter skal banke New Zealand på hjemmebane: The Wallabies versus All Blacks! Australia ligger nederst på tabellen i Tri Nations turneringen, etter Sør Afrika og New Zealand. I løpet av turneringen spiller de tre nasjonene tre kamper mot hverandre. I nabooppgjør nummer to har The Wallabies alt å vinne. Motstanderen All Blacks har flere spillere med mørk hud og generøse tatoveringer på velformede over- og underarmer. New Zealands lag er kjent for sin maori-inspirerte krigsdans. Skjermen fylles av rynkede bryn, bøyde knær, vibrerende nesebor og ditto munnbeskyttere, og ingen tviler på at det blir krig på gressmatta.

Blod og mere blod

Så sparkes den melonformede ballen og kampen er i gang. En spiller får tak i ballen og befinner seg snart under en klynge bestående av åtte-ni aggressive menn. En medspiller får på mirakuløst vis tak i ballen og lurer den ut av klynga, men snubler etter at en motspiller spenner bein. Dette hendelsesforløpet gjentar seg gang på gang. Innimellom greier djerve spillere å snike ballen unna, sende den til en medspiller eller løpe som en vind og selv plassere den mellom de skyhøye målstengene til vill jubel fra publikum – mange med nasjonal ansiktsmaling. Det er høy jubel i stua.  Australia leder!

Snart zoomer kamera inn på en australsk spiller med neseblod. “Oh, it looks like a broken nose here” kommenteres det tørt fra TV-boksen. “It’s plenty of it”, fortsetter han, mens blodet renner i strie strømmer. En spiller som heter Richard Brown løper av banen med et røddynket lommetørkle som nettopp var blendende hvitt. Kamera flørter med blodet som renner fra nese og øre. Slikt må man visst regne med i rugby, som er en av de mest populære lagsportene sammen med cricket her Down Under – litt avhengig av hvor du bor.

For et ukyndig øye minner store deler av kampen mer om bryting enn om ballspill, der lagene står oppstilt mot hverandre og knuffer fra hver sin side. Denne oppstillingen heter “scrum” og utføres etter en rekke regler. En norsk dame i selskapet kommer til å tenke på de sammenflettede kroppene i Monolitten og lurer på hvordan det står til i Vigelandsparken denne augustkvelden. Kommentatorene har sans for drama og fortsetter: “It’s blood all over the field.” Og når en av de skadede spillerne er tilbake på banen: “He’s coming back from the blood bin”.

Ballen er rund

Australia leder overlegent etter første omgang. I pausen blir selskapet servert en velsmakende kampinspirert dessert. Marengsen er ispedd gull og grønt, og i fruktsalaten finnes det små biter av kiwi (kallenavn på New Zealandere, med referanse til en ganske uskjønn fugl). Det gjør seg med noe søtt etter å ha sett så mye blod og svette.

En rugbydessert som ærer The Wallabies.

Så er det på’n igjen. En blond 18-åring med grønn tannskinne er Australias yngste spiller og spås en lysende fremtid. Ett av gull-lårene hans må behandles med is. Det er fascinerende å se på når han og de andre spillerne spytter ut tannskinnen og tar den i hånden før de setter den tilbake på plass – som et slags kamprituale. Hver gang en av The Wallabies frigjør seg fra motstanderne og lykkes med å løpe av gårde med ballen noen sekunder, hyler selskapet: “Come on!” Stemmene blir høyere og høyere, for i løpet av annen omgang tar All Blacks innpå. Australia kjemper for poengene og en av spillerne får tak i anklene på en New Zealand-spiller. Sistnevnte går i gressmatta så det synger, men dette er visstnok lov. Ett minutt før kampen er over er stillingen 18-19 i All Blacks favør. Sekundene tikker og rommet er fylt av håp og forventning. Men der er kampen over. New Zealands spillere gratulerer hverandre, fremdeles med vibrerende nesebor.

– Det er fullt mulig for oss å vinne turneringen, mener den australske spilleren Ben Alexander etter tre tap og med to fattige poeng. Rugbyballer er tydeligvis også runde.

Min britiskfødte samboer og resten av selskapet er enige om at rugby er sporten som spilles i himmelen. Jeg rister på hodet, tenker på alt blodet og tror heller at de spiller rugby der nede hvor det er skikkelig varmt.

Samtidig er jeg overbevist om at ballspill og annen arenasport på høyt nivå er bra for adrenalinet, lokalsamfunnet, nasjonen og folkehelsa, uansett om det heter soccer, rugby, football, handball, basketball eller noe helt annet. Men alle liker ikke alt. Selv lover jeg å stille med norsk flagg, kollenbrøl og en diskret vikinghjelm hvis Andreas Thorkildsen kommer til Sydney.

Skremmefisk og kjæling med fossiler

Nordmenn i utlandet er ikke bortskjemte når det gjelder oppmerksomhet, altså medieomtale og kunnskap om vårt lille hjemland.  Her i Australia vet de fleste at det er kaldt og dyrt der oppe i nord. Noen tror det spises veldig mye fisk. Mange har også lagt merke til at Norge ofte troner øverst, og rett foran Australia, på internasjonale livskvalitetsundersøkelser. Og selvfølgelig har de hørt om fjorder og vakker natur. Når man forteller om soling, bading og norsk sommer rister derimot mange på hodet. Ansiktsuttrykket forteller at de ser for seg svømming mellom isbjørner. Man må anstrenge seg for å ikke bli fornærmet, og forteller heller storøyd og skjønnmalende om sørlandskysten som paradis på jord i sommermånedene. Ikke et ord om oljesøl og årets nedbørsrekord i juli – unntakstilstander spør du meg.

En del australiere har vanskelig for å tro at sjøbading i Norge kan være en stor og helt nødvendig glede.

Forresten, en liten kuriositet: Gamle ABBA-fans, som det fins mange av down under, vet ofte at Annifrid Lyngstad ble født i Norge. I tillegg vet de uforskammet mye om Sverige. Det bør også nevnes at alle normalt opplyste australiere  kjenner til historien om lasteskipet Tampa og den norske kapteinen Arne Rinnan som stod opp for de 438 afganske båtflyktningene daværende statsminister John Howard ikke ville ha. Det skjedde i 2001 og er blitt en del av australsk samtidshistorie. Tampa-episoden dukker jevnlig opp i medier og samtaler. Av og til kommer det også andre saker koblet til Norge. En felespillende Grand Prix vinner eller et oppsiktsvekkende mord for eksempel. Men det er ikke hverdagskost at hjemlandet får lyskasteren vendt mot seg.

I forrige uke skjedde det noe. The Chasers, som er Australias svar på Team Antonsen og Otto Jespersen (eller omvendt) skulle ha sitt aller siste TV-program. Da var det naturlig å besøke landet som ofte har ligget øverst på FNs livskvalitetsliste. Hva er det de har som ikke vi har, lurte de samfunnskritiske komikerne, og satte seg på et fly til Oslo. Der lagde de noen pussige  innslag der de intervjuet en rar gammel dame på Youngstorget om landets fortrinn, tullet med bokstavene på norske skilt så de fikk ny mening – og slapp en diger, stygg fisk (kanskje en rokke og antagelig kryssklepp i produksjonen) uti bassenget på Risenga Bad for å skremme de stakkars svømmende nordmenn. Innslagene var korte og kanskje ikke med på å øke verken nasjonalfølelse eller turistattraksjon, men uansett: Gutta var i Oslo.

Samtidig med dette gikk det en serie om den gamle polarhelten Fridtjof Nansen og hans ferd mot Nordpolen på tv. Og ikke nok med det:  Statskanalen ABC viste David Attenboroughs program om The Missing Link og den lille fossilkroppen Ida, 47 millioner år gammel og antagelig både lemurers, apers og menneskers stammor. Hovedrollen i forskningen og TV-programmet har hennes adoptivfar, forsker og paleontolog Jørn Hurum. Plutselig lengtet jeg mot Naturhistorisk museum og Tøyenparken. Og etterpå ble jeg sånn merkelig glad når venner beundret den norske forskeren for hans smittende entusiasme og inkluderende formidlingsglede, og sa: “He is so passionate about what he does”. Uansett hva kritikere og forskerkolleger måtte mene: Internasjonalt orienterte Jørn Hurum fremstod på en måte som gjør nordmenn i utlandet ganske stolte.

.

Skiføre i sør

Denne bloggen bør starte i høyden, tenkte jeg. Det måtte bli den nåtidsvakre alpinlandsbyen Thredbo jeg besøkte som backpacker i 2003. En solbrent, støl og trøtt reisevenninne som ble igjen på rommet og et kyss i en pianobar ble nemlig starten på et nytt liv. Det skjedde ved foten av Mount Kosciuskzko, Australias høyeste fjell. Ikke like høy som Galdhøpiggen, men anstendige 2228 meter over havet og et bra turmål for passe sporty folk som besøker Thredbo i sommertrekvartåret. Om vinteren er toppen forbeholdt de barskeste.

Forrige helg var vi tilbake i Thredbo og opplevde mye sol og vind i bakkene. Fine forhold og akkurat nok snø. Seks timer tar det å kjøre fra Sydney og mild såkalt “winter” eller litt kjølig norsk sommer. Thredbo er kjent som det mest eksklusive skistedet med de fleste og beste bakkene og utestedene – og de dyreste heiskortene. Mange australiere elsker å stå på ski og man ser folk på alle nivåer i
bakkene. De raskeste og mest elegante har prøvd diverse skisteder “overseas” og lurer på om Canada, Japan, USA eller mellomeuropa er favoritten. Hemsedal har de ikke hørt om.

Min britisk-australske mann kjører fletta av meg, men har lovet at vi skal utforske langrennsmulighetene. Skisesongen i de sørliggende australske alper kan vare fra juni til september, men er som det norske sommerværet: ganske uforutsigbart. Jeg ser frem til å invitere ham med på en passende tremilstur.

Thredbo har fine bakker og glitrende kampestein.

Til slutt litt om bildet, tatt med frosne fingre i sterk vind: Skulpturelle kampestein og standhaftige snow gums (eukalyptustrær med fine mønstrete trestammer) er en del av skilandskapet i Thredbo. De har godt merkede bakker for alle nivåer, men å kjøre mellom trærne kan også være gøy. Dessverre skjedde det noe tragisk omtrent samtidig med at dette bildet ble tatt: 16-årige Hannah Taylor døde etter at hun kjørte på et eukalyptustre. Heldigvis hører slikt til sjeldenhetene. De vakre trærne er en viktig del av det australske naturlandskapet og finnes i mange varianter. Spør du en koalabjørn i våken tilstand, vil du få et tyggende svar: Eukalyptusbladene mine  får du aldri. Men de daffe bjørnene synes det er alt for kaldt i Thredbo.